Blåseinstrument i to deler av kokos (antatt) med konisk boring. Ringer av nysølv i skjøten, i ene enden av klokken, samt midt på klokkestykket. Fem lydhull i klokken. Klaffer av nysølv, obo-applikatur.
En hette i metall beskytter munnstykket.
Primær, Signatur: Signert to ganger på klokken: "Trade Mark Vedjegy (på hver side av hånd med hammer)//Stowasser Budapest (i oval)//(trekant)//Törv. vèd//29885"
Når man i Ungarn snakket om en tárogató, tenkte man på en kraftig skalmeie, ikke ulik den tyrkiske zurna’en. Slik var det ennå på slutten av 1800-tallet. Men den nasjonalromantiske bevegelsen førte med seg en modernisering av en rekke såkalte ”nasjonale” musikkinstrumenter, blant dem cimbalom og tárogató.
I 1897 registrerte instrumentbygger József Vencel Schunda i Budapest en patentsøknad med ønske om en tilsynelatende forbedring av tárogató’en. Mesteren bak museets instrument, Stowasser, var også sentral i denne utviklingen.
Ut av fabrikkene kom et instrument der det doble rørbladet var skiftet ut med et klarinettmunnstykke. Instrumentet hadde vokst betraktelig i størrelse og ble laget i flere deler. Det fikk også et klaffesystem for kromatisk spill. Den nye tárogató’en lignet nå mer på en sopransaksofon av tre enn en tyrkisk skalmeie.
Tárogató ble et uhyre populært instrument i begynnelsen av det tjuende århundre, spesielt i Ungarn og Romania. Den ble ofte inkludert i orkestrene og kan iblant høres i 3.akt av Wagners ”Tristan og Isolde”, i den siste delen av hyrdens sørgmodige vise.
Etter andre verdenskrig var ungarske myndigheter svært skeptiske til alle uttrykk av ”nasjonal” karakter og tarogatospill ble forbudt på radio. Først i 1980-årene fikk instrumentet atter et oppsving, i takt med de politiske og kulturelle endringene i Øst-Europa.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».